Qureshis islamistiske definisjon av en “sekt” vs den vitenskapelige definisjonen

Islam.Net’s Fahad Qureshi står i konflikt med frontfigurer i det progressive muslimske miljøet i Norge. Han bruker blant annet ordet “sekt” for å beskrive de sekulære muslimenes fremgang.

Jeg forklarer her den psykologiske vitenskapens definisjon på en “sekt”, og hvordan denne definisjonen beskriver svært presist den ny-islamstiske bevegelsen Qureshi er medlem av.

Jeg forklarer også hvordan det er mulig at vestlige kommentatorer har unngått å diskutere ISIS og den ny-islamistiske bevegelsen som en sekt.

“Sekt” i islamistisk forstand

En “sekt” i den forstanden som Qureshi bruker ordet, er et historisk begrep i Islam, som i praksis betyr “utbrytersekt”. Mange av de interne og blodige konfliktene innad i Islam koker ned til konflikter med “utbrytere” fra troen.

“Sekt” i Qureshi’s forstand beskriver da altså en liten gruppe som bryter med “den store enigheten” i Islam. De ISIS-forfulgte Yazidiene i Kurdistan er et eksempel på en slik “sekt” slik han definerer det.

“Sekt” i vitenskapen

I vitenskapelig sammenheng er en “sekt” definert på en helt annen måte.

En “sekt” er en isolert gruppe som har uvanlige – ofte ekstreme – ambisjoner, tro, holdninger og meninger. Ideene i gruppen kan gjerne bryte med f.eks rasjonalitet og vitenskap, humanistiske prinsipper og samfunnets normer. Gruppen gjør tydelig forskjell på medlemmer og ikke-medlemmer.

En “sekt” er tenkt på som den sterkeste formen for gruppedynamikk vi kjenner til.

Alt dette passer ganske dårlig med bloggen til Alex & Shoaib, som Qureshi kaller “sektledere”. Basert på det de to skriver, ser de to ut til å ha mål som:

  • Politisk og religiøs moderasjon
  • Å tone ned symboler og fokus på gruppeidentitet
  • Å unngå isolering og parallellsamfunn
  • Vektlegging av samfunnets normer og regler
  • Fokus på enkeltmennesket og individet

Med andre ord står Alex & Shoaib i rak motsetning til den vitenskapelige definisjonen av “sekt”. Denne definisjonen passer derimot mye bedre på videoen til Qureshi og bevegelsen som han er en del av.

For å vise i hvilken grad dette er sant, skal jeg vise hvordan psykologiske vitenskapen mener “sekter” oppstår, og hvilke virkemidler sekter bruker. Så skal vi se litt på Qureshis video igjen..

Sosiologi-baserte fag klarer ikke å forklare “sekter”

Hva er en sekt? Hvordan oppstår og fungerer den?

I det sosiologiske paradigmet som styrer aviser og medier i Norge, vil ekstreme bevegelser og grupper typisk forklares med diverse overflatiske påstander. For eksempel (mine formuleringer):

  • “Nasjonalisme og fordommer er smittsomme ideer, som blir mer ekstreme av klasseforskjeller, lav utdanning, og et individuelt sterkt behov for tilhørighet.”
  • “Religion er kulturarv, og ekstrem religionstro kan også knyttes til klasseforskjeller, lav utdanning, og et individuelt sterkt behov for tilhørighet.”
  • “Konservativ-reaksjonære holdninger er en av aksene i den politiske virkeligheten, og det finnes ekstreme og moderate varianter av disse holdningene”

I nyere tid har kommentatorer også innført ordet “parallellsamfunn” for å forsøke å forklare hva som har gått galt med den ny-islamistiske bevegelsen. Dette er et nyttig ord – problemet er at mange “parallellsamfunn” fungerer i harmoni.

Harmoni har en f.eks i smeltediglene i muslimske Malaysia og Singapore, der en har en tredeling mellom Malaysiere, Kinesere og Indere, med egne bydeler for hver av etnisitetene, egne lover som kun gjelder for de muslimske innbyggerene, og økonomiske forskjeller. Stort mer parallellt blir det ikke.

Men i Vesten ser vi parallellsamfunn som er i konflikt med samfunnet (Sveriges Malmø, Belgias Molenbeek, USAs scientologikirke-byer, Westboro Baptist Church, – osv).

Når blir et gruppefenomen ekstremt og på kant med samfunnet? Når vil en gruppe begynne å “leve sitt eget liv” og havne i et eskalerende konfliktmønster med samfunnet, selv når samfunnet tilbyr sosiale rettigheter og aksept for gruppen?

For å forstå dette, må vi derfor sette ordet over til sosialpsykologien.

Sosialpsykologi: “Mennesker har en instinktiv dragning mot å forme grupper og bli påvirket av grupper”

Begrepet “gruppedynamikker” i sosialpsykologien beskriver hvordan mennesker former grupper og hvordan individer blir påvirket av grupper (du kan lese om en sentral teori – “Social Identity Theory” – her).

Forskning viser at mennesker er konstant drevet mot å lage “bobler” med seg selv og sine allierte på innsiden – og andre (den såkalte “utgruppen”) på utsiden.

Eksempel:

Hvis du f.eks i ung alder noen gang har vært med i en vennegjeng på tre personer, husker du kanskje at denne gjengen til tider kunne få en tydelig “to mot en”-sammensetning, dvs at to av medlemmene rottet seg sammen litt mot den siste.

Du har kanskje også opplevd at alliansene i en sånn “trio” kan svinge mellom tre forskjellige sammensetninger av “to mot en” – der én av gangen blir “utstøtt” etter å ha gjort noe feil. Dette skjer altså på grunn av at vi konsekvent former grupper, i dette tilfellet en “boble” på to inni gruppen på tre.

Gruppeforming er altså noe de aller fleste mennesker gjør – det er et vanlig og naturlig innslag i livene våre. Stoffet oxytocin er vitenskapelig knyttet til økt tilknytning til familie og allierte (“inngruppen”). Oxytocin er også knyttet å øke avstanden til de utenfor (“utgruppen”). Oxytocin fungerer likt i flere sosiale pattedyr, og er med på å vise at driven mot å forme allianser, tilknytning og grupper er fundamentalt i biologien vår.

Gruppedynamikker er påvist å ha svært sterk påvirkning på medlemmene i gruppen sin tenkning, atferd, holdninger og moral. De kan derfor forklare hvorfor mange mennesker av og til kan gjøre irrasjonelle og umoralske handlinger sammen.

Når sosialpsykologien forklarer ekstreme grupperinger, gjør en det enkelt og minimalistisk: Det er gruppen og gruppedynamikkene (inkludert eventuelle frontfigurer) som i stor grad styrer hva som skjer – ikke først og fremst medlemmene sin bakgrunn og sosiale tilhørighet, slik den norske og europeiske diskursen typisk vil fokusere på.

Gruppers varierende styrke

Forskjellige grupper kan sies å ha varierende grader av “styrke”. Dvs 1) i hvilken grad medlemmene identifiserer seg med gruppen, 2) i hvilken grad individenes meninger, holdninger, moral og handlinger styres av gruppen, og 3) i hvilken grad gruppen tar avstand fra de utenfor gruppen.

På et hverdagslig nivå er gruppedynamikker så harmløst som f.eks en moderat følelse av fellesskap med og tilhørighet til kollegaer på jobb, til klubber og hobbyer, og så videre. En familie eller et parforhold er eksempler på  noe sterkere gruppedynamikk, men som også selvfølgelig hører inn under normalatferd.

I disse tilfellene er gruppens påvirkning moderat, og avstanden til utsiden er vanligvis kun formell (“X er i familie med meg, Y er ikke i familie med meg”).

Moderate og godartede grupper

Sterke grupper er tenkt å ligge bak formingen av nasjoner, lover og regler, vitenskap, og andre store menneskelige prestasjoner. Grupper er altså et virkemiddel som får ting til å skje – på godt og vondt.

I Europa og USA på 1900-tallet har det vokst frem en kultur for å minimalisere gruppedynamikker. Det blir regnet som høystatus å fremstå som et individ, og ikke la seg påvirke av grupper. I Europa er det en politisk norm å forsøke å tone ned nasjonalistiske gruppedynamikker og tone ned opplevd avstand til mennesker utenfor gruppen.

Det helt legitime, og viktige målet med dette, er å unngå de ekstreme gruppedynamikkene som gjorde Europa til en sammenhengende krigssone i hundrevis av år. “Mindre gruppedynamikk” = “mindre krig” = “velstand og blomstring” er rasjonalet. Denne tanken ligger også sentralt i filosofien bak EU.

Min påstand er at vi nå oppdager at mindre gruppedynamikker ikke alltid er bedre, og at hvis vi tilbyr en viss grad av stolthet og gruppeidentitet til nyankomne innvandrere, og inviterer dem inn i en “klubb” som de må gjennom et “rituale” for å bli en del av, vil dette redusere sjansen for ekstrem gruppeforming.

Jeg mener at det finnes et ideal i å forme og vedlikeholde en moderat sterk gruppeidentitet på nasjonalt plan, og på generell basis at det å gjøre moderat poeng av forskjellen på medlemmer og ikke-medlemmer i en gruppe, der nye medlemmer kan inviteres inn over en terskel, er nøkkelen til mye av menneskehetens stabilitet og suksess.

Ekstreme gruppedynamikker og “sekter”

Men altså – visse grupper har absolutt ingen interesse av å være moderate. Disse gruppene kan bli selvforsterkende. Og det er her det begynner å bli bekymringsfullt.

Medlemmene i en sånn gruppe vil kunne beskrive vellyst og harmoni som et resultat av økt gruppepåvirkning, den økte følelsen av å være med på noe viktig, og den økte nærheten til andre medlemmer. Ved å utsette seg for sterkere og sterkere gruppedynamikker, vil gruppemedlemmer over tid kunne “hjernevaske seg selv” og underkaste seg sterkere og sterkere gruppedynamikker.

Dette kan eskalere i en snøballeffekt.

Slike selvforsterkende gruppedynamikker er tenkt å ligge bak mye av kriger og etnisk rensing i menneskets historie, og brukes blant annet i stor grad for å forklare 2 verdenskrig og nazismen, og er ofte svært like “sekter”.

En selvforsterkende gruppe kan beskrives som en feedbackloop i en gruppedynamisk krets. Hvis vi gjør det så enkelt, lærer vi noe nytt:

  • Sekter, ekstrem nasjonalisme og ekstrem religion kan oppstå helt uavhengig av tilhørighets-behov, religion, klasseforskjeller, sosiale kår og politisk motivasjon.
  • Det finnes sekt-aktige kretser som ikke har noe med religion å gjøre.
  • Så lenge en gruppe oppfører seg som en sekt, så vil den uungåelig bli en sekt.

Tegn på en selvforsterkende gruppe

I en “sekt” vil det være et uskrevet mål å definere gruppen som sterkest mulig, og mest mulig isolert og unik. Da vil en kunne se følgende karakteristiske trekk (tatt fra forskning på sekter):

  • De som er medlemmer i sekten bruker ofte tydelige synlige symboler på at de er medlemmer, eller snakker et eget språk til hverandre.
  • Det er en implisitt idé i alt av kommunikasjon at alle medlemmene er enige og tenker likt.
  • Medlemmer og ledere fremhever ofte grandiose tanker om hvor fantastisk, unik og godartet sekten er, og hvor store ting den kan utrette.
  • Avstanden til de utenfor er sterk og klart definert. Ofte har sekten egne ord og begreper for å beskrive folk “utenfra”.
  • Gruppen kan fremme kontroversiell sjokk-atferd som har som eneste mål å gjøre avstanden til resten av samfunnet så stor som mulig (som f.eks Westboro Baptist Church sine demonstrasjoner i gravferden til døde soldater). Sterkere avstand utad = sterkere opplevelse av  enhet innad.
  • Nærheten og tilknytningen til de innenfor gruppen er uvanlig sterk (i forhold til andre grupperinger i samfunnet). Det å for eksempel kutte kontakten med familiemedlemmer er en symbolikk som impliserer at samholdet og nærheten i gruppen.
  • Medlemmer som kommer med kritikk mot gruppen, eller på andre måter de-eskalerer selvforsterkingen i gruppen, vil bli straffet eller utstøtt.

Sekters evne til irrasjonelle handlinger og vold

Sekter kan, som kjent, i noen tilfeller utføre ekstreme handlinger, der man kan ta egne og andres liv – ofte uskyldige liv. Dette tilsynelatende uten en direkte, rasjonell provokasjon.

Grunnen til at sterke grupper av og til kan gjøre slike ekstreme og umoralske handlinger, tilsynelatende uten rasjonell forklaring, er identifisert i vitenskapen ved at:

  • På grunn av den store avstanden til verden utenfor, kan livene til mennesker utenfor gruppen bli karakterisert som verdiløse.
  • Samfunnets moral og lover er regnet som underlagt sektens interne oppfatning av rett og galt.
  • Sektens intensjoner regnes alltid for å være “gode”.
  • Gruppekonformitet (selv i svake grupper), kan føre til bortfall av empati og fornuft, sett i bla Kitty Genovese-saken og Milgram-eksperimentet.
  • Viktigheten til sekten kan bli så sterk at enkeltindivider i sekten gir opp sin individualitet.

Sektnaturen bak ny-islamismen i Europa

Alt dette rimer altså ganske godt med den ny-islamistiske bevegelsen og ISIS-bevegelsen som har herjet verden de siste tiårene.

Ser du dokumentarfilmen Min Bror Islamisten, ser du tydelig hvordan denne nye bevegelsen satser tungt på å bygge gruppens isolerte identitet, å bygge symboler, språk, helter og legender, å bygge bevegelsen fundamentalistisk, “enig” og sterk, og ikke minst å tydelig etablere avstanden og avskyen til de utenfor.

Vi ser i filmen hvordan hovedpersonen, som har vært muslim i 6 måneder, blir hilst varmt på av alle som er muslimer, bruker en hånd for å hilse på de skitne “utenfor” og en for å hilse på de rene “innenfor”, og bruker det meste av tiden sitt på å styrke sin og andres tilknytning til sekten, med videoer, provoserende demonstrasjoner og religiøse ord og ritualer.

Skillet mellom sektmedlemmene og vanlige muslimer er tydelig. Der Ramadan for tradisjonelle muslimer i muslimske land er en utmattende, men velkjent plikt som vi kan anta at foreldre og besteforeldre har fortalt historier om, virker det for medlemmene i den ny-islamistiske sekten noe nytt, magisk og tiltrekkende. Det er en spennende mulighet til å være med på noe stort og viktig og styrke sin gruppetilknytning.

Deltakerene i filmen ser ut til å bade i gruppedynamikker som unger på et badeland. Vi ser over tid hvordan disse gruppedynamikkene tar deltakere fra tilsynelatende åpne og sympatiske deltakere til de til slutt er isolerte deltakere i en hemmelighetsfylt og lukket gjeng.

Fanatismen blant medlemmene er så sterk at medlemmer i sekten viser en implisitt forståelse og entusiasme for islamistisk bruk av vold. Denne aksepten for “nytteselvmord” og drap på uskyldige i utgruppen, er igjen svært unikt for sekter og andre ekstreme gruppedynamikker.

Hvorfor er ikke “sekt” samfunnets hovedtolkning av ny-islamismen?

Ny-islamistene i Europa bruker altså de sterkeste av gruppedynamikk-virkemidlene som vitenskapen kjenner til, og bildet av ny-islamismen som en “sekt” blir derfor ganske tydelig når vi sammenligner punkt for punkt.

Dette relativt tydelige mønsteret har vært svært lite snakket om som forklaringsmodell. Hvorfor?

Her er et utvalg grunner:

  • Sekten insisterer på at den inkluderer “alle” muslimer.
    Kjernen i ny-islamismen jobber konsekvent med å vedlikeholde oppfatningen av at deres sekt er milliardstor og inkluderer alle muslimer.
  • Et faktisk muslimsk fellesskap.
    Uten å støtte ny-islamistene, har også mange “tradisjonelle muslimer” kjøpt den naive ideen om et muslimsk fellesskap og en moralsk overlegenhet blant muslimer. Dette gjør undergrupperingen av “sektmedlemmer” vanskeligere å isolere.
  • Manglende kunnskap om gruppedynamikker blant kommentatorer.
    Kommentatorer som typisk uttaler seg om ekstremistisk islam i vestlige medier – politikere, eksperter og journalister – har ofte samfunnsfaglig eller politisk bakgrunn, eller har studert religiøse bevegelser fra et oversikts-perspektiv. Mange av kommentatorene kan med andre ord ikke nok om psykologi og gruppepsykologi til å kunne identifisere og avgrense en “sekt”. De foretrekker å beskrive nyislamismen og ISIS som ekstremversjoner av normalfenomener som religion og politiske bevegelser.

Teori: Implisitt sekt

Min personlige teori er at nyislamismen er en implisitt sekt med taus innmelding.

Når vi leser historiene til ISIS-terrorister fra Europa, kan de sies å ha gått gjennom sine “innmeldingsritualer” i stillhet. De har gjerne postet på forum, lest innlegg og følt gradvis mer enhet. På et punkt sender de kanskje den avgjørende mailen eller bestiller den avgjørende, symbolske turen til utlandet. De vandrer rundt blant andre muslimer, og i det lykkelige fellesskapet, opplever de det samme som sektmedlemmer i en “tradisjonell sekt” opplever.

Den ny-islamistiske sekten er altså dermed muligens et nytt fenomen, der sektmedlemmene bruker det muslimske fellesskapet til å forme en usynlig sekt.

Dette er veldig vanskelig å detektere – men kan også avsløres dersom en vet hva en skal se etter. Sektmedlemmene vil være personlig investerte i, og avhengige av, selvforsterkende aspekter av det muslimske fellesskapet, og mest engasjert i vedlikeholdelsen og forsterkingen av ideen om en lykkelig konsensus. De vil også trekkes mot moskeer og grupperinger som tilbyr de sterkeste gruppedynamikkene.

Sektaktige trekk i Qureshis video

Ideen om en lykkelig konsensus, og en opphøyd og moralsk overlegen enighet blant muslimer er noe Qureshis Islam.Net deler med mer ekstreme bevegelser som ISIS.

Qureshi sin video bruker mange følelses-appellerende virkemidler. Han har stemningsfylt, mystisk bakgrunnsmusikk, og han har innhyllet rommet han filmes i, i tjukke tepper som gir inntrykk av at filmen er en publikasjon fra en regjering eller en annen større organisasjon. Han har en dedikert “profesjonell” mikrofon foran seg, og bruker vekslinger mellom sterke emosjonelle toner når han snakker til sine tilhørere. Kameramannen bruker dramatisk zooming og sideperspektiv rundt spesielt emosjonelle tema.

Poenget med disse virkemidlene er å gi inntrykk av en viktig person og en viktig agenda, dvs å “blåse seg opp litt”. Og det er jo lov – om enn litt flaut. Men det er også et trekk assossiert med sekter, der den forhøyede betydningen av gruppen skal fremheves – igjen for å skille utside fra innside.

Qureshi bruker også synlige religiøse symboler. Han har på seg hodeplagget Taqiyah, han har markert tradisjonelt frisert tjukt skjegg, og har på seg det hvite religiøse plagget som menn bruker i forbindelse med bønn og religiøse markeringer. Denne symbolbruken vil mange si er greit og helt legitimt i konteksten religiøs tradisjon.

Problemet er når denne typen synlige symboler brukes i konteksten gruppetilhørighet (som mye av Qureshi’s video handler om). Synlig gruppetilhørighet-symbolikk øker risikoen for eskalering opp mot ekstreme gruppedynamikker, som dokumentert blant annet i velkjente Stanford Prison experiment og Brown eye / Blue eye experiment .

Desto flere og tydeligere symboler på gruppen, og desto større poeng det gjøres utav symbolene, desto større er risikoen for sekt-aktig eskalering. Qureshi bruker så mange symboler som han kan, og legger så stor viktighet bak dem som mulig.

Qureshi bruker også sin helt egen talemåte der han skyter inn arabiske religiøse begrep i annenhver setning. Den gjentatte bruken av innskutt religiøs arabisk som Qureshi bruker, er uvanlig, og spiller på antatt felles kunnskap blant sine gruppemedlemmer.

Dette – å eksplisitt utforme en egen talemåte som er tilegnet “insidere” – er nok en indikator på en sekt.

..og mer sektaktig skal det bli

Qureshi snakker videre om norske lover og regler som noe som i det enkelte muslimske individet vil være underkastet den muslimske oppfatning av lov og rett.

Prinsippet han presenterer med å ha en gruppemoral som står høyere enn samfunnets moral, er nok et sekt-trekk.

Det aller mest sekt-aktige i videoen, er de gangene Qureshi snakker om at alle muslimer er fantastiske, og egentlig “helt enige i alt”. Han snakker mye om dette. Resonnementet hans er at “motstandersekten” av sekulære – Alex & Shoaib, Linda Noor, Tajik osv representerer en veldig liten gjeng “outsidere” som ikke er med på dette fantastiske enigheten, som i følge Qureshi “alle, alle, alle” muslimer er enige i.

Det er to problemer her:

  1. Det første er ideen om at muslimer er unike og fantastiske, og har en fantastisk religion som kan utrette fantastiske ting. Denne typen utopisk selvopphøyelse og overbevisning om egen godhet er sentralt i sekter.
  2. Det andre er antagelsen om at alle muslimer er “enige i alt”. Dette med antatt, lykkelig konsensus er kanskje det viktigste og tydeligste sekt-virkemidlet Qureshi bruker – og han bruker det mye.

Muslimske innvandrere kommer ofte fra land og miljøer der synet på moral og straff er mer tradisjonsrettet, slik det var i Norge for 100 år siden. Derfor kan ny-islamister legitimt påstå at alle muslimer “alltid” har vært tilhengere av dødsstraff og motstandere av homofili, og at bevegelsen ikke representerer noe nytt, men en kontinuitet.

Det de glemmer å nevne,  som faktisk er nytt – er selvfølgelig den sterke og økende avstanden til utgruppen (“samfunnet”), og det sterke gjentatte fokuset på behovet for mer muslimsk identitet, som er sentralt for ny-islamismen i Europeiske land.

Målet bak Qureshis video er helt klart å forsøke å samle muslimer sammen til en sterkest mulig gruppe, som er tydelig forskjellig fra “de utenfor”. Med andre ord, Qureshi appellerer til vedlikeholdelsen av en sekt.

En velment anbefaling til Qureshi

Håpet Qureshi har med videoen, er at han isolerer seg selv sammen med en milliardstor gruppe med rettroende “brødre og søstre”. Men som A&S påpeker, er det i dagens politiske terreng like mye risiko for at Qureshi isolerer seg selv alene.

Vi får la Qureshi få tvilen til gode, og anta at han ikke helt forstår at det han gjør her, i praksis er å forsøke å lage seg en sekt.

Min anbefaling til Qureshi, dersom han (sånn som han påstår), bare ønsker å leve sitt liv med sin livsstil, uten å sette krav til hva andre gjør, så bør han gjøre det i stillhet (som alle vi andre gjør med våre individuelle livsstiler, som vi er glade i og stolte av).

Dette er sånn de mer ortodokse variantene av Islam tradisjonelt har vært – stille, ærbødig og privat. Se for deg en koselig, lærd mann med taqiyah eller fez som tilber sin Gud i stillhet. Ikke en skjeggete, engasjert ung fyr som står foran en mikrofon, og emosjonelt appellerer til å endre atferden til en stor gruppe mennesker.

På den andre siden, dersom Qureshi faktisk ikke bare ønsker å styre sin egen livsstil, men er en legitim person som ønsker å forandre samfunnet til det bedre (dvs at han er en “politiker”), er det også helt greit.

Men da bør han begynne å jobbe via den felles plattformen som både det norske samfunnet og Islam deler – nemlig konseptet “verdier”, dvs jobbe ut fra grunnleggende prinsipper som “alle” er enige i.

Hvis Qureshi f.eks skulle ha et ønske om å redusere nordmenns bruk av alkohol (som for all del ikke er den dummeste ideen i verden), kan han begynne å jobbe med å skrive innlegg om hva alkohol forårsaker og jobbe med rusfrie arrangement. Kun et eksempel.

Dropp sekten

Til syvende og sist – hvis Quresh ønsker å unngå å opptre som et medlem av en sekt; hvis han ønsker å fremstå som én person, ett individ med en mening, så bør han droppe de pompøse virkemidlene, alle symbolene på kropp og klær, det særegne språket, å snakke til tilhørerene sine som sin “famillie” og den sterke gruppeidentiteten han hele tiden signaliserer. Han bør også sterkt vurdere å holde sine barn og familiemedlemmer unna tydelige gruppe-identitets-symboler (som hijab og niqab) i den grad det er mulig.

Qureshi sin kamp for “enhet” er allerede tapt. Drømmen om 1.3 milliarder sunnimuslimer som alle tenker likt og er enige om alt, er en usunn og farlig tankegang som sekten ISIS har brent levende for lengst.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s